Hun har grått seg gjennom et helt liv. Hva i all verden er vitsen med at hun skal gråte seg gjennom enda et? Det er viktig å slutte fred med seg selv, forsvinne.

Glasset er ikke lenger halvfult, det er helt tomt. Hun drikker mer enn noen gang for å ikke bli tom innvendig. Men ti kopper kaffe eller hundre glass med juice gjør ingen forskjell. Hun har aldri vært så full av ingenting før. Hun har aldri vært så tom. Fra toppen av ingenting ned til bunnen av tomhet har hun bare fortvilelse igjen. Fortvilelsen av å ikke føle, ikke være, ikke like, ikke ville, ikke klare, ikke mestre, ikke ønske, ikke puste. Ikke puste. Sutre, hun er redd for å sutre. Fortvile, hun kan ikke annet enn å fortvile. Tomheten er tom.

Det fantes en gang da å puste og å le, å leve og å glede seg var det samme. Det fantes en tid da mammaen hennes kunne redde verden, nå må hun redde seg selv. Det fantes de årene da tida gikk, ikke forsvant. Nå er det ikke bare tida som forsvinner. Det fantes et liv da hun var bare var glad, nå er hun bare trist. Det fantes en gang da hun tok alt forgitt, hun har aldri satt mer pris på alt enn det hun gjør nå. Og nå er tomheten tom.

Det fantes et liv, men nå er det tomt.

Å skrive et brev for omtrent sju år siden. Å skrive om elendigheten som ingen ser. Om tristhet, ensomhet og tomhet. Å skrive om tårer og gråt, og det å gråte seg i søvn hver eneste kveld. Å skrive om savn og sorger over hendelser som aldri har funnet sted og som aldri kommer til å skje. Å skrive til et annet menneske, et ekte menneske for en gang skyld. Et menneske som svarer med å gi en klem. Å skrive om usynligheten, om det gjennomsiktige, om det å gjemme seg. Å skrive om det uutholdelige som vokser og som fortsetter å vokse. Å skrive om det, om alt. Å skrive et brev for omtrent sju år siden som like gjerne kunne ha vært skrevet i dag. Hvis hun hadde skrevet et nytt brev eller skrevet det samme brevet om igjen og postet det, hvordan ville han ha reagert denne gangen?

hun er borte i hennes drøm

Kan man forsvinne i en tekopp, uansett hvor liten tekoppen er? Tekoppen hennes må være den minste grønne tekoppen som finnes. Og hun ser ut som om hun prøver å bli borte i den. Bort med ansiktet, men det går ikke så bra når det eneste som blir borte er nesa hennes. Jeg ser henne fortsatt, andre ser henne fortsatt. Hun ser seg selv fortsatt. Man forsvinner ikke i en kopp. Hun er selv om hun sitter under dyna i senga på hybelen sin. Hun er selv om hun lukker øynene og ikke en gang står opp neste morgen. Hun er selv om hun prøver å bli borte bak en tekopp, hun som ikke en gang liker te. Det kunne hjulpet henne å sette ned tekoppen, vise ansiktet, la tårene flomme over, la det vonde puste, la noen se henne. Jeg ser henne og andre ser henne, hun ser bare ned. Hun ser bare ned i dyna. Inn i veggen. Under puta. Ut i natta. Gjennom tårene og hun har det vondt. Hun lukker øynene og gjemmer alt. Og hun tenker på bandet som synger if i could sleep forever i could forget about everything og hun tenker at akkurat det er hennes største drøm; å sove for alltid. For hun vil jo ikke dø. Hun vil bare forsvinne, bare sove. Først da kan hun puste uten å gråte.

å bli

’Bli bedre’ sa hun. ’Kan du ikke bare bli bedre?’. Han følte seg liten. ’Joda’ sa han. Han følte at han var feil. ’Joda’ sa han. ’Bli bedre’ sa hun. ’Jeg prøver’ sa han. ’Kan du ikke bare bli bedre’ sa hun. ’Jeg skal prøve’ sa han. ’Få se’ sa hun. Jeg betyr noe for deg tenkte han. Jeg er en viktig del av livet ditt. Jeg har noe å tilby. Jeg er et menneske tenkte han. Jeg er. Jeg er. Jeg er tenkte han. ’Få se’ sa hun. ’Jeg ser jo bare at du sitter der, på samme plassen. Du har ikke flyttet deg så mye som en meter på lenge. Du har ikke flyttet deg en millimeter på tre år’ sa hun. Jeg tror jeg er verdt noe tenkte han. Vi er glade i hverandre. Jeg er noe du trenger tenkte han. ’Jeg er skuffa over deg’ sa hun. Jeg elsker deg tenkte han. ’Ikke ta på meg’ sa hun. ’Jeg er skuffa’ sa hun. Nå gråter jeg tenkte han. Nå gråter jeg. Nå gråter jeg tenkte han. ’Hvorfor i helvete sitter du der og smiler?’ sa hun. ’Jeg orker ikke mer’ sa hun. Ork meg tenkte han. ’Bli bedre’ sa hun. Jeg orker ikke mer tenkte han. ’Kommer du til å savne meg?’ sa han. ’Jeg ser deg ikke’ sa hun. Jeg er ingen tenkte han. ’Kan du ikke bare bli bedre?’ sa hun. Jeg prøver tenkte han. ’Få se’ sa hun. ’Jeg prøver, men jeg klarer ikke’ sa han. Hjelp meg tenkte han. ’Ta på meg’ sa han. ’Nei’ sa hun.

’Bli bedre’ sa hun. ’Kan du ikke bare bli bedre?’. Er å forsvinne å bli bedre? tenkte han. ’Få se’ sa hun. ’Nå forsvinner jeg’ sa han. ’Og hvor mange millimeter har du tenkt til å bruke på det?’ sa hun. Nå forsvinner jeg’ tenkte han. Og så sluttet han å puste.

Nå kan han ikke se at hun gråter.

to av samme evighet

Kaffekoppen. Med skjeen som snurrer rundt. Blande den hvite melken i det svarte. Brunt. Kaffen kan drikkes. Og tårene tørkes ikke bort. Spise frokost mens man gråter. Hver dag er en evighet. Livet er alt for langt. Gråte mens man pusser tennene. Speilet sier ikke hei eller god dag eller ha en fin uke, speilet gråter også. Hun der borte, vi er to. To triste av samme, det gjør vondt, vondt nok. Hver uke er en evighet. Hun vil bare at alt skal mørkne, som kaffen. Kaffen har skjønt det triste. Den smaker trist. Den lukter trist. Låse seg ut mens man stivner. Utsiden glir inn igjen, og tårene renner gjennom blodårene. Ansiktet er litt rødt, men tørt. Svelge klumper mens man går langs veien. Mens man lever. Hver dag er en evighet og hver dag er en klump. Snart blir klumpen for stor. En kopp med kaffe klarer ikke skylde ned denne klumpen. Evigheten er uutholdelig, derfor forsvinner vi. Ut og vekk og bort og fra og gjennom og ned, men også hjem. To triste av samme, to hjem.


Give people what they want in lethal doses

som smerten i elven

Som når det rasler i bladene når vinden fyker forbi, lyden av akutt forsvinning, sånn fyker dagene i livet hennes forbi henne. En mandag, hun prøver å holde fast i dagen så godt hun kan. Men livsvinden er for kraftig og mandagen forsvinner mellom hendene hennes. Det er ikke så mye annet hun kan gjøre med det enn å føle på det, føle at hun ikke liker det. En fredag, da hun våknet var det allerede søndag og hun la seg til å sove igjen. Vonde drømmer om et liv som ikke stopper, et liv som danser seg fremover. Men hun kan ikke danse. Og tirsdag og onsdag og torsdag, alle dagene renner som elver uten henne. Hun henger ikke med, uansett hvor fort hun svømmer. Lyden av å ikke følge med, som vinden som tar alt med seg. Alt, uten henne. Hun står ikke bare og ser på, hun protesterer. En indre protest som gjør vondt. Det gjør vondt i hjerte. Og poenget forsvinner, poenget med det hele. Poenget, vitsen, meningen og målet. Det er ikke der. Lyden av vondt, en forsiktig vind. Hun liker ikke at det blåser. Stille, kan det ikke bare bli stille?

en bokstav betyr ikke alt

Det er mange måter å dra sin vei på. Livet svinger opp og ned, akkurat som en bøtte med vann. Vannet faller ikke ut, og det gjør heller ikke livet. Følelser og tanker svinger, de faller ikke ut, de er der. Noen ord er ikke hele sannheten. Ord er øyebilkk. Ingen øyeblikk varer evig. Enkelte øyeblikk tar tid bare.

å dra sin vei

En vinterdag i mai, en sommerdag i desember. Et liv uten mening, hun tror rett og slett hun bare skal pakke sekken og dra sin vei. Dra for å forsvinne, enten det er med en flybillett i sekken eller et tau i lomma. Hun har prøvd det før, det med flybilletten. Hun trodde, helt på ordentlig, at enkelte ting ville bli bedre av å dra langt, langt bort. Men det vonde inne i henne er noe som alltid er inne i henne uansett hvor mange timer en flytur tar. Hun begynner å bli gammel, i alle fall eldre. Hun trodde hun skulle slutte å telle bursdager, men det hjelper visst ikke. Hun får angst når livet går videre, så hvordan kan hun få livet til å stoppe opp? Stoppe opp. Pause. Nulltid. Ikke eksisterende. Hun har ikke oppskriften eller bruksanvisningen, men hun tror det vil hjelpe å kutte ut. Kutte ned. Trekke seg unna. Trekke seg ut av menneskene rundt seg sine liv. Det var derfor hun flyttet fra de hun er glad i, så de kan bli vant til et liv uten henne. Det hun driver med nå er å gjøre seg selv uavhengig samtidig som andre blir vant til at hun ikke er her lenger. Hun har ikke lenger noen vaner i livet, ikke en gang den vanen det kan være å være glad i noen. Hun driver med å forsvinne, og det har hun fått til ganske bra. Uansett hvor trist det er så er det ikke like vondt som det som er inne i henne. Der er hun nå.

en dag

Det regner i dag. Vannet renner nedover gatene og man blir gjennomvåt på under ett minutt. Alle løper vekk herfra og til andre steder, alle bortsett fra henne. Hun kjøpte verdens fineste kjole i dag og tenkte at det ville få henne til å føle seg litt bedre, om så bare for en liten stund. Men det funket ikke det heller. Hun føler fortsatt ingen ting. Kan hun leve med det? Hun kjøpte verdens dyreste kjole i dag og tenkte at det ville få henne til å glemme, om så bare for å glemme litt. Men hun husker fortsatt. Hun har sko, veske og øredobber i akkurat samme farge som kjolen og hun tenkte at neste gang hun skal på fest så skal hun være skikkelig fin. Men hun skal ikke på fest. Hun skal ikke på besøk til noen. Hun skal ikke være skikkelig fin. Hun står ute i regnet med en kjole i verdens fineste farge i veska og hun har ikke en gang lyst til å dra hjem. Hun har ikke lyst til å dra hjem med en kjole hun aldri kommer til å bruke, hun har ikke lyst til å dra hjem og se seg selv i speilet i gangen. Hun har ikke lyst til å komme hjem til det samme speilbildet som aldri blir bedre. De samme tårene, de samme hulkene, de samme vonde følelsene. Det regnet i dag. Vannet rant nedover gatene og alle løp inn i varmen. Men uansett hvor lenge hun ble stående tok ikke regnet henne med seg, hun ble ikke vasket bort. Neste gang det regner kommer hun til å prøve på nytt. Og på nytt. Og på nytt, til hun til slutt hviskes vekk, blir borte, for andre og for seg selv.