Kaffekoppen. Med skjeen som snurrer rundt. Blande den hvite melken i det svarte. Brunt. Kaffen kan drikkes. Og tårene tørkes ikke bort. Spise frokost mens man gråter. Hver dag er en evighet. Livet er alt for langt. Gråte mens man pusser tennene. Speilet sier ikke hei eller god dag eller ha en fin uke, speilet gråter også. Hun der borte, vi er to. To triste av samme, det gjør vondt, vondt nok. Hver uke er en evighet. Hun vil bare at alt skal mørkne, som kaffen. Kaffen har skjønt det triste. Den smaker trist. Den lukter trist. Låse seg ut mens man stivner. Utsiden glir inn igjen, og tårene renner gjennom blodårene. Ansiktet er litt rødt, men tørt. Svelge klumper mens man går langs veien. Mens man lever. Hver dag er en evighet og hver dag er en klump. Snart blir klumpen for stor. En kopp med kaffe klarer ikke skylde ned denne klumpen. Evigheten er uutholdelig, derfor forsvinner vi. Ut og vekk og bort og fra og gjennom og ned, men også hjem. To triste av samme, to hjem.
Give people what they want in lethal doses
Gerast áskrifandi að:
Birta ummæli (Atom)
Engin ummæli:
Skrifa ummæli