Å skrive et brev for omtrent sju år siden. Å skrive om elendigheten som ingen ser. Om tristhet, ensomhet og tomhet. Å skrive om tårer og gråt, og det å gråte seg i søvn hver eneste kveld. Å skrive om savn og sorger over hendelser som aldri har funnet sted og som aldri kommer til å skje. Å skrive til et annet menneske, et ekte menneske for en gang skyld. Et menneske som svarer med å gi en klem. Å skrive om usynligheten, om det gjennomsiktige, om det å gjemme seg. Å skrive om det uutholdelige som vokser og som fortsetter å vokse. Å skrive om det, om alt. Å skrive et brev for omtrent sju år siden som like gjerne kunne ha vært skrevet i dag. Hvis hun hadde skrevet et nytt brev eller skrevet det samme brevet om igjen og postet det, hvordan ville han ha reagert denne gangen?

hun er borte i hennes drøm

Kan man forsvinne i en tekopp, uansett hvor liten tekoppen er? Tekoppen hennes må være den minste grønne tekoppen som finnes. Og hun ser ut som om hun prøver å bli borte i den. Bort med ansiktet, men det går ikke så bra når det eneste som blir borte er nesa hennes. Jeg ser henne fortsatt, andre ser henne fortsatt. Hun ser seg selv fortsatt. Man forsvinner ikke i en kopp. Hun er selv om hun sitter under dyna i senga på hybelen sin. Hun er selv om hun lukker øynene og ikke en gang står opp neste morgen. Hun er selv om hun prøver å bli borte bak en tekopp, hun som ikke en gang liker te. Det kunne hjulpet henne å sette ned tekoppen, vise ansiktet, la tårene flomme over, la det vonde puste, la noen se henne. Jeg ser henne og andre ser henne, hun ser bare ned. Hun ser bare ned i dyna. Inn i veggen. Under puta. Ut i natta. Gjennom tårene og hun har det vondt. Hun lukker øynene og gjemmer alt. Og hun tenker på bandet som synger if i could sleep forever i could forget about everything og hun tenker at akkurat det er hennes største drøm; å sove for alltid. For hun vil jo ikke dø. Hun vil bare forsvinne, bare sove. Først da kan hun puste uten å gråte.