som smerten i elven

Som når det rasler i bladene når vinden fyker forbi, lyden av akutt forsvinning, sånn fyker dagene i livet hennes forbi henne. En mandag, hun prøver å holde fast i dagen så godt hun kan. Men livsvinden er for kraftig og mandagen forsvinner mellom hendene hennes. Det er ikke så mye annet hun kan gjøre med det enn å føle på det, føle at hun ikke liker det. En fredag, da hun våknet var det allerede søndag og hun la seg til å sove igjen. Vonde drømmer om et liv som ikke stopper, et liv som danser seg fremover. Men hun kan ikke danse. Og tirsdag og onsdag og torsdag, alle dagene renner som elver uten henne. Hun henger ikke med, uansett hvor fort hun svømmer. Lyden av å ikke følge med, som vinden som tar alt med seg. Alt, uten henne. Hun står ikke bare og ser på, hun protesterer. En indre protest som gjør vondt. Det gjør vondt i hjerte. Og poenget forsvinner, poenget med det hele. Poenget, vitsen, meningen og målet. Det er ikke der. Lyden av vondt, en forsiktig vind. Hun liker ikke at det blåser. Stille, kan det ikke bare bli stille?

en bokstav betyr ikke alt

Det er mange måter å dra sin vei på. Livet svinger opp og ned, akkurat som en bøtte med vann. Vannet faller ikke ut, og det gjør heller ikke livet. Følelser og tanker svinger, de faller ikke ut, de er der. Noen ord er ikke hele sannheten. Ord er øyebilkk. Ingen øyeblikk varer evig. Enkelte øyeblikk tar tid bare.

å dra sin vei

En vinterdag i mai, en sommerdag i desember. Et liv uten mening, hun tror rett og slett hun bare skal pakke sekken og dra sin vei. Dra for å forsvinne, enten det er med en flybillett i sekken eller et tau i lomma. Hun har prøvd det før, det med flybilletten. Hun trodde, helt på ordentlig, at enkelte ting ville bli bedre av å dra langt, langt bort. Men det vonde inne i henne er noe som alltid er inne i henne uansett hvor mange timer en flytur tar. Hun begynner å bli gammel, i alle fall eldre. Hun trodde hun skulle slutte å telle bursdager, men det hjelper visst ikke. Hun får angst når livet går videre, så hvordan kan hun få livet til å stoppe opp? Stoppe opp. Pause. Nulltid. Ikke eksisterende. Hun har ikke oppskriften eller bruksanvisningen, men hun tror det vil hjelpe å kutte ut. Kutte ned. Trekke seg unna. Trekke seg ut av menneskene rundt seg sine liv. Det var derfor hun flyttet fra de hun er glad i, så de kan bli vant til et liv uten henne. Det hun driver med nå er å gjøre seg selv uavhengig samtidig som andre blir vant til at hun ikke er her lenger. Hun har ikke lenger noen vaner i livet, ikke en gang den vanen det kan være å være glad i noen. Hun driver med å forsvinne, og det har hun fått til ganske bra. Uansett hvor trist det er så er det ikke like vondt som det som er inne i henne. Der er hun nå.

en dag

Det regner i dag. Vannet renner nedover gatene og man blir gjennomvåt på under ett minutt. Alle løper vekk herfra og til andre steder, alle bortsett fra henne. Hun kjøpte verdens fineste kjole i dag og tenkte at det ville få henne til å føle seg litt bedre, om så bare for en liten stund. Men det funket ikke det heller. Hun føler fortsatt ingen ting. Kan hun leve med det? Hun kjøpte verdens dyreste kjole i dag og tenkte at det ville få henne til å glemme, om så bare for å glemme litt. Men hun husker fortsatt. Hun har sko, veske og øredobber i akkurat samme farge som kjolen og hun tenkte at neste gang hun skal på fest så skal hun være skikkelig fin. Men hun skal ikke på fest. Hun skal ikke på besøk til noen. Hun skal ikke være skikkelig fin. Hun står ute i regnet med en kjole i verdens fineste farge i veska og hun har ikke en gang lyst til å dra hjem. Hun har ikke lyst til å dra hjem med en kjole hun aldri kommer til å bruke, hun har ikke lyst til å dra hjem og se seg selv i speilet i gangen. Hun har ikke lyst til å komme hjem til det samme speilbildet som aldri blir bedre. De samme tårene, de samme hulkene, de samme vonde følelsene. Det regnet i dag. Vannet rant nedover gatene og alle løp inn i varmen. Men uansett hvor lenge hun ble stående tok ikke regnet henne med seg, hun ble ikke vasket bort. Neste gang det regner kommer hun til å prøve på nytt. Og på nytt. Og på nytt, til hun til slutt hviskes vekk, blir borte, for andre og for seg selv.