en dag

Det regner i dag. Vannet renner nedover gatene og man blir gjennomvåt på under ett minutt. Alle løper vekk herfra og til andre steder, alle bortsett fra henne. Hun kjøpte verdens fineste kjole i dag og tenkte at det ville få henne til å føle seg litt bedre, om så bare for en liten stund. Men det funket ikke det heller. Hun føler fortsatt ingen ting. Kan hun leve med det? Hun kjøpte verdens dyreste kjole i dag og tenkte at det ville få henne til å glemme, om så bare for å glemme litt. Men hun husker fortsatt. Hun har sko, veske og øredobber i akkurat samme farge som kjolen og hun tenkte at neste gang hun skal på fest så skal hun være skikkelig fin. Men hun skal ikke på fest. Hun skal ikke på besøk til noen. Hun skal ikke være skikkelig fin. Hun står ute i regnet med en kjole i verdens fineste farge i veska og hun har ikke en gang lyst til å dra hjem. Hun har ikke lyst til å dra hjem med en kjole hun aldri kommer til å bruke, hun har ikke lyst til å dra hjem og se seg selv i speilet i gangen. Hun har ikke lyst til å komme hjem til det samme speilbildet som aldri blir bedre. De samme tårene, de samme hulkene, de samme vonde følelsene. Det regnet i dag. Vannet rant nedover gatene og alle løp inn i varmen. Men uansett hvor lenge hun ble stående tok ikke regnet henne med seg, hun ble ikke vasket bort. Neste gang det regner kommer hun til å prøve på nytt. Og på nytt. Og på nytt, til hun til slutt hviskes vekk, blir borte, for andre og for seg selv.