å dra sin vei

En vinterdag i mai, en sommerdag i desember. Et liv uten mening, hun tror rett og slett hun bare skal pakke sekken og dra sin vei. Dra for å forsvinne, enten det er med en flybillett i sekken eller et tau i lomma. Hun har prøvd det før, det med flybilletten. Hun trodde, helt på ordentlig, at enkelte ting ville bli bedre av å dra langt, langt bort. Men det vonde inne i henne er noe som alltid er inne i henne uansett hvor mange timer en flytur tar. Hun begynner å bli gammel, i alle fall eldre. Hun trodde hun skulle slutte å telle bursdager, men det hjelper visst ikke. Hun får angst når livet går videre, så hvordan kan hun få livet til å stoppe opp? Stoppe opp. Pause. Nulltid. Ikke eksisterende. Hun har ikke oppskriften eller bruksanvisningen, men hun tror det vil hjelpe å kutte ut. Kutte ned. Trekke seg unna. Trekke seg ut av menneskene rundt seg sine liv. Det var derfor hun flyttet fra de hun er glad i, så de kan bli vant til et liv uten henne. Det hun driver med nå er å gjøre seg selv uavhengig samtidig som andre blir vant til at hun ikke er her lenger. Hun har ikke lenger noen vaner i livet, ikke en gang den vanen det kan være å være glad i noen. Hun driver med å forsvinne, og det har hun fått til ganske bra. Uansett hvor trist det er så er det ikke like vondt som det som er inne i henne. Der er hun nå.