Hun tok en sjans og begynte å jobbe med det. Hun dro helt tilbake til da hun var liten, det var der det begynte. Hun husker det godt, de vonde følelsene som dukket opp allerede i barnehagen, som var der gjennom barneskolen, som tok fullstendig over på ungdomsskolen, og som har vært der siden. Hun fikk hjelp av sine nærmeste. 'Dette går ikke lenger' sa han. 'Du har tatt tak i det' sa hun. Og det gjorde ikke så vondt lenger. Hun forsvant i tre måneder og det gikk overraskende bra. Ingen klump. Mye tomhet, men ingen vond klump. Nå har hun kommet tilbake, og plutselig var hun tilbake der hun startet. Nå gjør det vondt igjen.

Hun husker ikke lenger sist noen herfra ringte, og hun synes det gjør mer vondt enn hun klarer å innrømme. Det er hennes egen skyld, for hun har jo selv villet forsvinne. Men hun hadde ikke regnet med at veien til ingenting skulle gjøre så vondt. Hun trodde vel egentlig at jo mer hun forsvant, desto mindre ville hun føle. Men jo mer hun forsvinner, jo vondere kjennes det. Hvorfor det? Fordi hun får det til? Fordi ingen lenger husker henne her? Hva vil hun egentlig? Vil hun forsvinne? Vil hun snu? Hun har mistet seg selv, og vet ikke hvor hun kan begynne å lete. Det enkleste er å la det være med letinga, og fortsette med forsvinninga. Uansett smerte.