Glasset er ikke lenger halvfult, det er helt tomt. Hun drikker mer enn noen gang for å ikke bli tom innvendig. Men ti kopper kaffe eller hundre glass med juice gjør ingen forskjell. Hun har aldri vært så full av ingenting før. Hun har aldri vært så tom. Fra toppen av ingenting ned til bunnen av tomhet har hun bare fortvilelse igjen. Fortvilelsen av å ikke føle, ikke være, ikke like, ikke ville, ikke klare, ikke mestre, ikke ønske, ikke puste. Ikke puste. Sutre, hun er redd for å sutre. Fortvile, hun kan ikke annet enn å fortvile. Tomheten er tom.

Det fantes en gang da å puste og å le, å leve og å glede seg var det samme. Det fantes en tid da mammaen hennes kunne redde verden, nå må hun redde seg selv. Det fantes de årene da tida gikk, ikke forsvant. Nå er det ikke bare tida som forsvinner. Det fantes et liv da hun var bare var glad, nå er hun bare trist. Det fantes en gang da hun tok alt forgitt, hun har aldri satt mer pris på alt enn det hun gjør nå. Og nå er tomheten tom.

Det fantes et liv, men nå er det tomt.