Hun husker ikke lenger sist noen herfra ringte, og hun synes det gjør mer vondt enn hun klarer å innrømme. Det er hennes egen skyld, for hun har jo selv villet forsvinne. Men hun hadde ikke regnet med at veien til ingenting skulle gjøre så vondt. Hun trodde vel egentlig at jo mer hun forsvant, desto mindre ville hun føle. Men jo mer hun forsvinner, jo vondere kjennes det. Hvorfor det? Fordi hun får det til? Fordi ingen lenger husker henne her? Hva vil hun egentlig? Vil hun forsvinne? Vil hun snu? Hun har mistet seg selv, og vet ikke hvor hun kan begynne å lete. Det enkleste er å la det være med letinga, og fortsette med forsvinninga. Uansett smerte.