som smerten i elven

Som når det rasler i bladene når vinden fyker forbi, lyden av akutt forsvinning, sånn fyker dagene i livet hennes forbi henne. En mandag, hun prøver å holde fast i dagen så godt hun kan. Men livsvinden er for kraftig og mandagen forsvinner mellom hendene hennes. Det er ikke så mye annet hun kan gjøre med det enn å føle på det, føle at hun ikke liker det. En fredag, da hun våknet var det allerede søndag og hun la seg til å sove igjen. Vonde drømmer om et liv som ikke stopper, et liv som danser seg fremover. Men hun kan ikke danse. Og tirsdag og onsdag og torsdag, alle dagene renner som elver uten henne. Hun henger ikke med, uansett hvor fort hun svømmer. Lyden av å ikke følge med, som vinden som tar alt med seg. Alt, uten henne. Hun står ikke bare og ser på, hun protesterer. En indre protest som gjør vondt. Det gjør vondt i hjerte. Og poenget forsvinner, poenget med det hele. Poenget, vitsen, meningen og målet. Det er ikke der. Lyden av vondt, en forsiktig vind. Hun liker ikke at det blåser. Stille, kan det ikke bare bli stille?